Hvor høyt elsker du meg?
Jeg trakk vinnerloddet og vant livets lotteri. Jeg var heldig,
uten å vite det selv. Kanskje jeg er verdens heldigste? Det føles sånn noen ganger. Min historie er en solskinnshistorie. Jeg er adoptert. Adoptert fra et land langt vekke fra Norge. Flere mil fra kalde Norden. Så langt at jeg ikke kan vise det med mine egne hender.
Er det ikke rart å tenke på at jeg fikk livet i gave, da min biologiske mor ga meg bort? Hun startet min historie. Fra den ene til den andre, gikk reisen min, før jeg endte opp hos mine foreldre. Jeg bærer ingen nag mot min biologiske mor. Hun hadde ikke noe valg. En fattig dame som hadde tre barn fra før og dårlig råd, som jobbet som vaskehjelp. Hun hadde ikke råd til å ha meg. Derfor tok hun kanskje et av livets hardeste og vanskeligste valg, hun ga avkall på sitt barn. Hun ga meg bort i kjærlighet, fordi hun elsket meg, fordi hun ville jeg skulle leve.
Historien min hadde kanskje ikke den beste starten, men jeg mener jeg kom godt ut av det. Jeg kom til en familie som ønsket meg. En familie som i flere år hadde ventet på at det var deres tur å bli foreldre. Når man skal adoptere må man gjennom flere stadier. Det kommer selvsagt på hvilket land man adopterer fra. Man må ha referanser fra oppegående folk, om at du er kapabel og passelig til å adoptere. Man må være gift i lengre tid, man må ha en stabil jobb, og mer til. Denne prosessen tar tid. Og så starter ventetiden.
Da jeg gikk på folkehøyskolen overhørte jeg en diskusjon som gikk ut på at en mor ikke kunne være like glad i sitt adopterte barn som sitt eget. At de ikke kunne få samme bånd som en biologisk mor og barn kan. Jeg husker jeg tenkte jeg var fullstedig uenig og ble veldig provosert over at noen uten erfaring eller opplevelse av adopsjon kunne påstå noe så alvorlig. Det satt tankene rundt adopsjon i gang hos meg. For meg var det en helt ny tankegang. Det kunne ikke falle meg inn at man ikke kunne være like glad i et adoptivbarn. Min oppfatning var jo at disse barna er de barna som er mest ønsket. Så hvorfor kunne ikke en adoptivmor være like glad i sitt adoptivbarn? Og hvorfor har de denne oppfatningen?
Grunnen til den oppfatningen tror jeg kan være at folk kanskje kjenner en eller flere adoptivfamilier og lager seg en mening av det de ser. Kanskje ser de en familie som fungerer på alle måter. Hvor mor kan være mor og sønn kan være sønn. En familie der alle bånd fungerer, en velfungerende familie. Eller så ser de kanskje en familie som har problemer seg imellom. En familie som kanskje ikke fungerer like godt. Hvor de ser adoptivbarnet og adoptivforeldrene sliter med relasjonene til hverandre.
Det fins en naturlig årsak til at noen familier sliter med å fungere ideelt. Men det gjelder ikke bare adoptivfamilier, men også vanlige familier. Det jeg vil frem til er helt naturlig uansett hvordan situasjon mer finner seg i.
I følge Tidsskrift for Norsk Psykologforening, har spedbarnsforskningen vist at spedbarn har evne til å inngå menneskelig kontakt og samspill helt fra fødselen av. Videre skriver de at de vet mye om betydningen av den emosjonelle relasjonen mellom spedbarnet og de primære omsorgsgivere for barnets selvutvikling. Forskningen om nevrobiologiske, atferdsmessige og sosiale spørsmål har ført til en større forståelse av alle de ulike aspekter som påvirker barnets utvikling og relasjonen mellom foreldre og barn. Utviklingen skjer som et resultat av en gjensidig påvirkning mellom barnet og miljøet. Barnet med sine biologisk gitte egenskaper endrer i samspill med sine omgivelser over tid, samtidig som det påvirker og endrer sine omgivelser mellom en prosess.
Videre skriver de at spedbarnsforskning har vist at spedbarn til en viss grad har sosial kompetanse, men at det er viktig å understreke at der avhengige av emosjonelt tilgjengelige omsorgspersoner for at utviklingen skal gå normalt. Foreldrenes entusiasme og oppmuntring av spedbarnet til å utforske miljøet, og deres evne til å fungere som formidlere av felles opplevelser og inntrykk, er viktig for utviklingen av grunnleggende kognitive og sosiale ferdigheter.
Selv om alle barn har individuelle variasjoner motorisk, sensorisk, språklig i sin egen utviklingsprogresjon, er kvaliteten mellom barn og deres nærmeste omsorgspersoner av stor betydning for den tidligere psykososiale og kognitive utviklingen.
Så barn blir formet psykisk fra starten av, og historien starter. Så er det opp til foreldrene hvordan historien fortsetter. Så kan vi se på hvordan barnet relaterer seg til foreldrene. Har de blitt utsatt for noe i tidlig alder, vil det påvirke psyken deres, som igjen vil påvirke hvordan barnet oppfører seg. Har et barn blitt forlatt og flyttet mellom mennesker, vil den til slutt lære å beskytte seg. Den vil utvikle en forsvarmekanisme for å forsvare seg. Den vil kunne avvise folk som vil ta vare på den, på grunn av hva den har opplevd. Dette er ofte et problem blant adoptivbarn. Hvem vet hva de har opplevd før de kom til sine adoptivforeldre? Jo yngre barnet er, jo bedre vil det være. Eldre barn har opplevd mer som kan føre til relasjons og tilknytningsvansker til den nye familien. Derfor er det uhyre viktig at den nye familien vet hva de går til. At de har forberedt seg godt nok på utfordringene et nytt barn fra et annet land, tar med seg. Det er viktig de har god tålmodighet, for en tilvenningsprosess skjer ikke over natten.
Relasjonsproblemer fins uansett hvordan type familie man ser på, men de vises kanskje aller best i familier hvor det fins et adoptivbarn. Så kanskje det ikke har noe med at mor ikke kan bli nok glad i barnet sitt, men at barnet har problemer med tilknytning, fordi den har vært gjennom så mye fra før av. Kanskje foreldrene bør forberede seg mer, men kunnskap og tålmodighet er absolutte viktige nøkkelord.
