Brevenes verdi

I påsken kom jeg over noen gamle brev som var utvekslet mellom min bestemor og oldemor en gang på 60-tallet. Selv har jeg aldri kjent noen av dem og føler egentlig ikke at jeg noen gang har klart å få et ordentlig godt bilde av hvordan de var som personer. Det vil si: før jeg leste disse brevene. Ikke bare fikk jeg via brevene et innblikk i deres personlige tanker og meninger, men jeg fikk også et godt inntrykk av hvordan deres livssituasjon på denne tiden var. Min bestemor var på den tiden i Oslo hvor hun utdannet seg til helsesøster, mens min oldemor var husmor hjemme på Senja. I brevene var det tydelig at den mer moderne datter gav sin mor enkle råd og tips om hvordan husmorhverdagen kunne bli enklere. De tipsene som jeg først og fremst bet meg merke i var det å skaffe seg helautomatisk vaskemaskin og det å øse middagen direkte på middagsfatene, istedenfor å først legge de på serveringsfat.

Da jeg leste disse tipsene ble jeg for det første sjokkert over alt jeg tar for gitt. I dagens samfunn er vi vant til vaskemaskiner som gjør vasken så enkel at vi knapt ser på det å vaske klær som et av dagens gjøremål. Det er heller ikke i dag en selvfølge at middagen skal legges på pene fat før servering, og dersom dette blir gjort vil det likevel ikke bli så mye mer arbeid. Tross alt har de fleste oppvaskmaskiner som står for all vasking. Alle vet at før i tiden var det annerledes og at vi har det mye enklere i dag, men det var noe spesielt å lese om hvordan det var gjennom mine forfedre. Dette er jo historie forklart på en svært nær og personlig måte.

Jeg husker godt at jeg hadde brevvenner da jeg var liten. Dette var noe som de fleste jeg var med på denne tiden hadde og gleden var alltid stor da jeg fikk brev i posten. Det var ikke det at det stod så mye spennende i brevene, men det var en glede av at endelig var det jeg som fikk noe i posten. Brevene ble som en slags gave, for en visste aldri når de kom og en ble alltid like overrasket når en fikk brevene. Dessverre ble det gradvis slutt på disse brevvennene, kanskje fordi jeg ble eldre, men også fordi brevene ble mer og mer erstattet med sms og meldinger over sosiale medier. Teknologien har de siste ti årene gjort det mulig å holde kontakt på enkle og effektive måter, og dette er for det meste svært positivt. Men det negative med denne utviklingen mener jeg er at vi har glemt den verdien som brev en gang gav oss.

Når vi benytter av oss teknologiske apparater for kommunikasjon så er vel de fleste forberedt på at de vil bli borte etter hvert, men tenk på dette: Hadde vi heller skrevet brev kunne de blitt bevart i flere tiår! Ja, kanskje til og med i flere hundre år! Personlig skulle jeg ønske flere skrev brev med tanke på fremtiden. Dersom min bestemor og oldemor ikke hadde utvekslet brev til hverandre, hadde jeg ikke kunne hatt en like stor forståelse for hvordan de var som personer. Da ville mine tanker om dem kun være basert på det jeg har blitt fortalt at de som kjente dem, men aldri kunne dannet meg et personlig bilde av dem. Jeg ønsker at mine etterkommere skal kunne vite hvem jeg var når jeg en gang er borte, gjerne gjennom slike personlige brev. For en kan nesten ikke finne noe som er mer personlig enn en samtale mellom to personer, enten det gjøres over telefon, internett eller via brev.

Kanskje er jeg bare gammeldags og nostalgisk, men jeg klarer ikke helt å legge fra meg tanken på at selv om teknologiens framskritt er svært positivt så har også verdiene våre endret seg. Nå snakker jeg ikke bare om verdien av brev, men egentlig verdien av alt. I dag lages ikke alle middagene fra bunnen av, barn leker ikke sammen i store grupper, og vi kjeder oss alt for lett fordi vi er vant til å bli underholdet av TV og data.  Vi er ikke flink nok til å finne på ting selv. Jeg er klar over at jeg setter det noe på spissen, men verdiene våre har i mange tilfeller endret seg i takt med den teknologiske utviklingen. Det virker som at vi har glemt hvor koselig det var å få noe personlig i posten som vi gledet oss til å åpne så snart vi var innenfor døren. Brevene er blitt erstattet av teknologiens utvikling av mobiler og data, og så klart av alle de sosiale mediene som Facebook og Twitter. Men hvordan kommer mine etterkommere en gang til å finne ut hvem jeg egentlig var, slik jeg fant ut hvem mine forfedre var? Kommer de til å se gjennom alle bildene og statusene som en gang ble lagt ut på Facebook, slik at jeg om 100 år kommer til å bli vurdert ut fra min aktivitet på en nettside?